Sonett nr. 4

Du ødsle skjønnhet, hvorfor gå omkring
med vakker arv og selv forbruke den?
Naturens testament gir ingen ting,
men låner villig ut til rause menn.
Så hvorfor, vakre gnier, snylte slik
på alt det gode gitt deg for å gis?
Du driver åger, uten å bli rik,
og lever alt i alt på fåfengt vis.
Ved slik å handle bare med deg selv,
du med deg selv ditt eget selv bedrar.
Og når naturen ber deg ta farvel,
hva for et regnskap kan du si du har?
Din skjønnhet, ubrukt, går med deg i grav,
brukt vil den fylle testamentets krav!

© Oversatt av Nils R. RingdalSe også Opplesning.no