Sonett nr. 1

Av vakre skapninger vi ønsker fler,
så skjønnhets rose aldri skal dø hen;
når den forgår og ikke avler mer,
skal spede arving minne oss om den.
Men du forføres av ditt eget blikk,
og med deg selv du nærer livets flamme
og skaper hungersnød der du er rik;
din egen fiende, som hardt vil ramme.
Du som er ung og pynter verden opp,
en budbringer om vårens friske grøde,
begraver gleden i din indre knopp;
din knøl, du sparer mens du legger øde.
Forbarm deg, og la ikke verdens krav
bli grådig slukt av deg og av din grav.

© Oversatt av Nils R. RingdalSe også Opplesning.no